439 Views

Ett problem – mange løsninger

Var stemplingen riktig eller ikke? Hvor mange pigger skulle være innen for ruta? Mange så på problemet. Det måtte være mulig å lage et system som kunne avgjøre om løperen hadde stemplet eller ikke – uten bruk av skjønn? I Sverige kom den tekniske komiteen med et detaljert regelverk om hvordan det skulle stemples. Den […]

November 21, 2017
Skrevet av:

administrator

TEKST: BERNT O. MYRVOLD

Var stemplingen riktig eller ikke? Hvor mange pigger skulle være innen for ruta? Mange så på problemet. Det måtte være mulig å lage et system som kunne avgjøre om løperen hadde stemplet eller ikke – uten bruk av skjønn? I Sverige kom den tekniske komiteen med et detaljert regelverk om hvordan det skulle stemples. Den gamle regelen om at stemplingen skulle finnes på startkortet i en logisk og lesbar rekkefølge ble forlatt og skjønnet ble forsøkt regulert bort. Diskusjonen raste i nummer etter nummer av Skogssport.

ELEKTRONISK FRA 1986

Det første løpet som ble gjennomført med elektroniske stempling var militært VM (CISM) i Chur i Sveits 1986. Dette så ikke ut til å sette store spor etter seg. Orienterings (i dag Veivalg) reporter Erik Unaas skriver; … blant annet ble en helt ny form for stempling ved postene (data) benyttet – med vellykket resultat. Systemet var APOZA (Automatisierte Posten-/ Zeiterfassung mit Auswerung). Hver løper var forsynt med en nøkkelliknede brikke. Denne ble stukket inn i et hull i enheten. Her ble det dannet en kontakt og data ble utvekslet. Løperne fikk opp sitt startnummer på et lite display
som bevis på at stemplingen var gjennomført. Hver enhet var forsynt med en standardisert datautgang og kunne via telefon eller radioforbindelse sende data tilbake til arena. Hver post kunne derfor fungere som en meldepost. Data ble lagret i postenhetene. Etter at disse var samlet inn, kunne detaljerte strekktidslister settes opp. For første gang i VM eller CISMs historie var en resultatliste med alle mellomtider klar samme kveld, og det bare med bruk av to funksjonærer. Et problem oppsto under den første bruken. Én løper snublet i det han skulle stemple og brakk brikken sin i hullet på dataenheten. Enheten spyttet ut restene slik at dette ikke påvirket andre løpere.

OPTISK LESNING

Markedet blant o-løpere er ikke stort nok til at det kan utvikles fullstendig ny teknologi. De som har utviklet elektroniske stemplingssystemer har derfor stor grad benyttet seg av allerede eksisterende komponenter. Med den rivende utviklingen innen elektronikkbransjen – ikke minst med tanke på sporing av gods og varer, har det stadig kommet nye eller forbedrede løsninger. I Norge begynte Regnly med utviklingen av sitt system i 1992 (se egen historie). Regnly jobbet også med en annen optisk løsning. Her hadde startkortet 90 ruter. Hver post hadde én pigg som markerte i én av rutene. Ideen var at sekretariatsarbeidet kunne forenkles ved at klippekortet kunne leses av med optisk utstyr. De fleste vil kjenne igjen løsningen som emits back-up-lapp.

SI FRA BILINDUSTRIEN

Noen år senere kom det tyske SI-systemet. Mye av komponentene var hen tet fra bil-industrien. Brikken er «død» og krever ikke noe batteri. Den aktive komponenten er liten. I en tidlig prototype ble denne montert direkte på kompasset slik at løperne ikke hadde flere dingser å drasse med seg i skogen. I den endelige versjonen ble den karakteristiske pinnen en egen enhet. SportIdent fikk aldri noe gjennomslag i Norge. Teknisk konsulent opplyste to år senere at ingen norsk klubb hadde vært interessert i SI-systemet, og at SportIdent ikke har tatt kontakt med NOF. Men to systemer med ulike svakheter og styrker bidro til at utviklingen gikk raskt framover. Også i Sverige og Finland startet utviklingen av egne systemer på 90-tallet. Finnene vurderte Sport-Ident og Emit opp mot hverandre og landet på Emit i 1998. I Sverige og Danmark lot man markedet bestemme.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy