Slapp følelsene fri

Om jeg er fornøyd med VM? Olav Lundanes drar på et «ja». Han tok sitt femte langdistansegull, men vil aldri glemme missen på mellomdistansen.

– Feilen jeg gjorde på 12. posten på mellomdistansen står som det mest ergerlige øyeblikket i min o- karriere. Det ble et VM med veldig blandede følelser, sier han. 2018-sesongen hadde gått helt uten problemer. Før VM snakket han om at det nesten hadde gått for greit. Ingen skader. Ingen sykdom. Selv tror han at han aldri har vært i bedre form til et mesterskap.

FOKUS PÅ MISSEN

Så kom nedturene før oppturen på langdistansen. Først missen på en mellomdistanse der han virkelig var i gullfl yt. Så magen. Forstoppelse og plager som gjorde at VM-stafetten gikk vasken. I ettertid – selv med det imponerende gullet han avsluttet med, vet han hva som blir hovedfokuset framover. Ikke gulltriumfen, men bommen. De to minuttene på 12. posten klokka 16.58 latvisk tid tirsdag 7. august 2018.

– Det var Jørgen (Rostrup) også rask til å understreke, sier Olav. – Fokuset vil ligge mest på det som ikke gikk så bra. Jeg kommer til å bruke det hele veien mot neste års VM, men det gjelder ikke å bli for desperat. Han skjønner ikke helt hva som skjedde mens han forserte de paddefl ate meterne mot 12. posten. I utgangspunktet var det ingen stor feil – og den eneste han gjorde i et ellers svært godt løp. To minutter i dass. I mål var marginen 42 sekunder til Eskil Kinnebergs gull.

– Om jeg var skuff et og sint? – Ofte kan jeg bli sint og irritert. Denne gangen bare lei og deprimert. At Eskil tok gullet – det var artig det, men det betydde ingenting der og da. Så ærlig må jeg være. Jeg føler at jeg har gjort en feil når han slår meg.

MAGEN STOPPET HAM

Dagen etter, under middagen kvelden før stafetten, føler han seg veldig dårlig. Han blir kvalm veldig raskt. Stafetten står i fare.

– Jeg veit fortsatt ikke hva og hvorfor det skjedde. Jeg har ikke hatt mageproblemer på tre-fire år. Jeg har gjort tiltak for å holde meg frisk. Kanskje var det skuffelsen og frustrasjonen etter nedturen på mellomdistansen som slo ut.

Torsdag morgen – stafettdagen – var det litt bedre. Sammen med landslagssjef Jørgen Rostrup gikk han seg en tur – testet kroppen med noen drag.

– Det var altfor vondt. Urealistisk å løpe. Det var sjanseløst. Fra sidelinja måtte han følge sin vikar Gaute Hallan Steiwer, Eskil Kinneberg og Magne Dæhli på vei mot Norges tredje strake stafettgull.

– Det var helt greit, sier perfeksjonisten og kan ikke unnlate å pirke på gjennomføringen. – Gullet var jo fantastisk, men jeg synes de løp litt for dårlig. Alle tre gjorde små feil, men Sveits gjorde enda flere og Sverige… Derfor ble det gull, sier Olav som igjen lot seg imponere av Magne Dæhlis avslutning.

– Han har en fantastisk evne til å komme først i mål – det er det bare å bøye seg i støvet for.

USIKKER FØR LANGEN

Det var ikke bare den norske troppen som var spent på om langdistansespesialisten kunne stille opp for å forsvare de to siste gullene på avslutningsdagen. Han var spent selv også.

– Det føltes ganske bra fredag og da lørdagen kom, bestemte jeg meg bare for å være meg selv. Jeg så ingen grunn til å åpne forsiktig, prøvde heller å gjøre som om ingenting var skjedd. Men han innrømmer at han var litt usikker. Både spent i forhold til presset om nytt gull og om han hadde energinivået etter mageproblemene.

– Jeg var litt bekymret i perioden rundt passering, men det går gjerne litt opp og ned. Etter runding var det et litt flatt parti. Det passet nok bra. For mens de to med høyest fart midt i løpet, Fabian Hertner og Magne Dæhli, gjorde noen feil, fortsatte Olav Lundanes å male på.

MYE FØLELSER

Til slutt var det ingen tvil. Ingen kunne hindre hans femte VM-gull på langdistansen.

– Det ble mye følelser da jeg forsto at det ble gull. Hele mesterskapet ble spesielt med nedturene før avslutningen, sier Olav Lundanes som raskt fikk klem av samboer Ida Marie Næss Bjørgul som skal føde i begynnelsen av november.

Nå er paret tilbake i huset i Halden etter to år i finske Åbo. – Årene i Åbo har vært viktige. De har løftet meg ytterligere, sier Olav som gjør sin siste jobb for Paimon Rasti i det finske mesterskapet.

– Det betyr at jeg jeg får med meg bare langen under NM i Vegårshei. Kjedelig at det kolliderer, men det var naturlig å løpe stafetten i Finland som en avslutning etter fine år der borte.

På femteposten overtok han ledelsen fra svenske Gustav Bergman (5. pl). Derfra styrte Lundanes i vanlig stil.

– Planen var å løpe «hvitt» – en vanlig taktikk i baltisk terreng, sier han om taktikken for løpet.Den klarte han å følge selv om det ble en del «slåssing» i grønne områder med gjørmete bunn.

– Det var vel bare ved 15. posten (30 sekunders tap mot bestestrekktid) jeg ikke hadde full kontroll, sier Lundanes til Veivalg.

 «FOKUSET FRAMOVER VIL LIGGE MEST PÅ DET SOM IKKE GIKK SÅ BRA.»

USIKKER PÅ FARTEN

Underveis hadde han «bare» fire bestestrekktider, men lå til gjengjeld bare 1-10 sekunder bak på 13 strekk. Han tapte 55 sekunder til 13. posten med nesten samme trasee som de andre – «litt dårlig gjennomført og en down fysisk». I tillegg 30 sekunder med sti rundt mot 17. post.

– Hadde du gullfølelsen underveis?

– Jeg var veldig usikker og hadde ikke helt trua. Det hjalp at jeg tok igjen Martin Regbom, men jeg skjønte ikke helt hva de ropte ved passering arena. Kongen av langdistanse var oppmerksom på nøkkelstrekkene der det gjaldt å unngå fellene.

– Jeg leste en del på 8.-9.-strekket og så høyremuligheten. Den anså jeg som en felle. (som sølvvinner Glibov gikk i). Han valgte venstre som de fleste andre, men var litt i tvil om traseen på første del av strekket.

 «PLANEN VAR Å LØPE «HVITT» – EN VANLIG TAKTIKK I BALTISK TERRENG.»

FIKK EN DOWNPERIODE

– Mot 17. posten valgte jeg sti og brukte masse tid på å finlese strekket 19.-20. Jeg fintelte kurver og fant ut at det var bare 3-4 kurver ekstra med rett-på-varianten. Glibov valgte tilsvarende, men vi tok 50 sekunder på de øvrige. Tross mageproblemene som hadde satt ham ut av stafetten to dager før, startet han på Lundanesvis: Full fart.

– Jeg fikk en dårlig periode mellom 12.-19. og våget å ta bare en energi-gel ved runding, men kom meg igjen mot slutten, sier mester-Olav. I den «dårlige perioden» nærmet Fabian Hertner seg og var omkring minutter bak etter en times løping da han jaget sammen med Magne Dæhli som hadde fått opp farten. Så gjorde de sammen noen småfeil mens Olav Lundanes jaget sikkert videre. Da går det som det ofte går. Gull!