Stafett-sluggeren

Magne Dæhli avgjorde for tredje gang på rad

– De fire siste årene har jeg løpt bedre i stafett enn individuelt. Av en eller annen grunn klarer jeg å skjerpe meg til stafetter på en måte som jeg ikke klarer individuelt. Det sier stafett-sluggeren fra Løten og Halden – ankermann for Norge både i Strømstad for to år siden, i Estland i fjor og nå år i Latvia. Der sikret han stafettgullet sammen med reserven Gaute Hallan Steiwer og Eskil Kinneberg.

SLØVE BOMMER

Men det startet ikke så godt for den norske stafett-sluggeren.

– De to første postene gikk greit, men det ble et par sløve bommer på de to neste postene. Da var jeg ikke helt til stede. Heldigvis klarte jeg å nullstille ved passering arena, og spesielt første del av andrerunden var bra. Der fikk jeg ei luke, sjøl om jeg hadde litt lange gaflinger.

Åtte-ni mann var med i medaljekampen da det spisset seg til mot slutten. Det var på et langstrekk mot slutten Magne Dæhli fikk den nødvendige luka som avgjorde stafetten. – Jeg så på kartet og vurderte to veivalg som ganske jevne. Men det jeg tok virket litt mer fristende – det så hakket bedre ut, forteller Norges ankermann.

SPENT

Det viste seg å stemme. Og da Magne så at alle andre tok det andre veivalget, ga han full gass på gresslettene inn mot posten. – Da jeg forsto at jeg var alene, løp jeg alt jeg kunne. Jeg var spent på om det ville dukke opp noen andre inn mot posten, men det gjorde det heldigvis ikke. Det var deilig å ikke møte noen der. Da skjønte jeg at jeg var først, forteller han. Derfra og inn hadde 31-åringen stålkontroll. – De siste strekkene var ganske lette. Jeg hadde et gir til hvis jeg hadde trengt det, forteller Magne Dæhli, som er den eneste som har vært med på alle de tre siste triumfene på VM-stafetten.

I SØPLEBØTTA

De to individuelle distansene gikk ikke slik som 31-åringen hadde håpet. 7. plass på lang- og 19. plass på mellomdistansen var langt under pari – ja, rett og slett to løp for søplebøtta, ifølge Magne.

– Jeg har såpass mange plasseringer fra fire og nedover at 7.- og 19.- betyr ingenting. Det var langt under det jeg hadde håpet på, fastslår han. Hvorfor han fortsatt mangler en innertier individuelt, er det store spørsmålet.

– Det virker som jeg skjerper meg når presset blir større, slik som i stafetter. Nøkkelen blir å løse det – å ha den samme spenningen – også individuelt. Det handler nok mye om det mentale, så det er noe jeg må prøve å løse til VM i Østfold neste år, avslutter Magne Dæhli.

 «DET VIRKER SOM JEG SKJERPER MEG NÅR PRESSET BLIR STØRRE, SLIK SOM I STAFETTER.»