Sundby imponert over nivået

Danske Eskil Schøning stakk av gårde med seieren da kartutvalget i NOF inviterte til løypeleggerkonkurranse i mars. Svenske Jesper Lundsgaards løype ble vurdert som neste best, mens Olav Lundanes la beslag på den siste plassen «på pallen».
Den meritterte løypeleggeren fra Larvik var ikke snauere enn at han testet løypene på det samme kartet som han sjøl la løyper til mellomdistansen på O-festivalen i fjor. Sammen med to klubbkamerater testet han juryens tre beste løyper i praksis.

SVÆRT TØFFE

Etter testen ga Sundby følgende vurderingen av løypene:
– Alle tre løypene er svært tøffe. For oss som har kjent terrenget på kroppen, så framstår tredjeplassen som den mest innbydende og realistiske løypa.
– Terrenget utnyttes der på en meget god måte, og de lengre strekkene er intrikate med flere valg underveis.
– Vinnerløypa var løpbar og fin, men langstrekkene var ganske enkle (men veldig trivelige) og avslutningen ble litt monoton.
– Olav Lundanes kunne nok ha løpt vinnerløypa på under 90 minutter, og sannsynligvis også med et smil om munnen etter målgang. I tillegg til masse risp på armer og i ansiktet (på grunn av det tøff e Vestfold-terrenget).
– Likevel er hovedkonklusjonen den aller minst overraskende; det lønner seg å gjøre seg kjent i terrenget. Den beste løypa på dette kartet er fortsatt kjentmann Ole Petter Aasrum sin H21E-løype fra O-festivalen i fjor (med samme startsted).

GOD DELTAKELSE

At konkurransen var en kjærkommen avveksling i en tid med strenge restriksjoner på grunn av koronaviruset, bar oppslutningen bud om. Den var nemlig ekstremt god.
Den svært kompetente juryen bestående av Marianne Andersen og Knut Mathisen fikk jobbe seg gjennom totalt 41 bidrag fra til sammen åtte forskjellige land før de kom frem til en vinner.
Løypene var – selvfølgelig – anonymisert, før de startet sitt arbeid.
I første vurderingsrunde valgte Marianne og Knut hver ut ti favorittløyper, og åtte forslag som begge likte gikk videre til andre runde.

JEVNT I TOPPEN

Her ble løypene vurdert mer detaljert med poeng strekk for strekk, i tillegg til ekstrapoeng etter en helhetsvurdering av terrengutnyttelse og variasjon. Ingen av finaleløypene skilte seg klart ut, alle hadde mange sterke og noen svake sider/perioder.
Eskil Schøning vinnerløype ble av juryen vurdert som den beste på grunn av:
– Plassering av førstepost. Mange forslag har et langstrekk bort til denne delen av terrenget, vinnerløypa har en meget god postplassering.
– Utnyttelsen av de to terrengområdene helt i nord (strekk 3-5) og rett vest for arena ut mot Farris, (strekk 10 – 11 og videre i retning post 12). Disse terrengområdene er blant de mest løpbare og mest interessante områdene på kartet. Det er viktig å la løperne få oppleve dette, og vinnerløypa bruker dem på en meget god måte.
– Avslutningen på løypa via det fine, men krevende terrengområdet sør for arena, det vil si strekket til 23. post og videre via post 24 og 25 til mål. Her har vinnerforslaget en nær optimal løsning.
– Vinnerforslaget har en svakhet ved at løypas nest siste del, altså postene 19-22 har et utpreget mellomdistansepreg. I samme terrengområde har andre løypeleggere funnet fram til et bra langstrekk her, og på en langdistanse som dette er det en bedre løsning.
Fjerdeplassen i konkurransen ble for øvrig delt mellom Rolf Breckle, Håkon Gjerde og Rune Nygaard, mens Carl- Henry Andersson og Einar Jensen delte 7. plassen.