VM-SJEFEN ØNSKER TOPPKARAKTER

TEKST OG FOTO: JENS O. KLØVRUD

2019 TIL 20–20–20

Den tidligere storhopperen, den nye sjefen for VM i Østfold 2019, nøler ikke med å svare. Han har nettopp blitt bedt om å rangere de tre områdene han mener vil være avgjørende for at VM2019 skal bli vellykket. Så spurte vi verdensmesteren fra Innsbruck 1985 om hvilke stilkarakterer han ville være fornøyd med. 60 år gamle Per Bergerud opplevde å få 20 i stil i løpet av sin karriere i hoppbakken, men aldri 3×20. Nå kom karakterene fra dommertårnet raskt. – Det må bli 3×20. Vi må jo sikte høyest.

I O-MILJØET BLE utrykk som «et scoop», «uventet», «dette blir bra» brukt da VM-styret i samarbeid med forbundet landet den tidligere storhopperen i VMs sjefsstol. Etter at han brått hoppet av karrieren måneder etter VM-gullet i 1985, har Per Bergerud opparbeidet seg lang erfaring – fra forsikringsbransjen, fra bemanningsbransjen, fra Skiforeningen – og til sist tre år som administrerende direktør for VM i skiskyting 2016. Dermed har styreformann Sigmund Vister i VM2019 fått en erfaren og anerkjent spiller i kapteinsrollen.

PER BERGERUD SITTER i grå genser med venstre beinet på stolen foran seg i kantina på Idrettens hus på Ullevål – tre etasjer under NOF-kontorene. Han må snart videre, han skal holde et foredrag for Særforbundenes Fellesorganisasjon før han kan ta kvelden. Etter at han startet i jobben for snaue fem måneder siden, har han vært mye på farten i Østfold, men akkurat nå er han litt handikappet. Akillessena røk da han tråkket gjennom råtten påskesnø. For det første, sier VM-sjefen og holder tre fingre i været. Han snakker om hvilke tre områder som er viktigst for at VM skal bli vellykket. – Det må være høy kvalitet i selve konkurransene. Alt fra kart og løyper… måten løyper er lagt på -servicen rundt dette. Det må en aldri gå på kant med. Dette er selve

kjernen i et VM. Medaljevinnerne skal kåres. Det må skje på gode vilkår. – Så har vi et punkt to med stor økonomisk innflytelse – det er publikumsløp. De må bli attraktive – ikke bare for løpere fra Norge, men også fra utlandet. Han tar grep om den tredje fingeren.

– VM er viktig for å gjøre orienteringssporten mer kjent og gi den fortjent anerkjennelse i norsk idrett. Det gjelder spesielt overfor media. Dettror jeg blir særdeles viktig. Her er samarbeidet med forbund, klubber og kretser viktig. Alle må jobbe med det, sier han. – Hvor avhørende er din rolle for et vellykket VM? – Som jeg pleier å si: Jeg alene er veldig lite, men det jeg tror jeg kan bidra med, er hva som skal til for å lage et verdig VM. Eierklubbene, er kjempegode. De arrangerer o-løp med masse deltakere. Det er de gode på. Så tror jeg at jeg kan være med å bidra til hvordan vi kan kvalitetssikre det vi bygger rundt. VM-sjefen er veldig opptatt av hvordan Østfold-kommunene skal engasjeres. Hvordan de skal bli en del av vertskapet, hvordan Østfold kan vise fram Østfold utover selve idretten. Han er glad for at Eidsberg-ordfører, virvelvinden Erik Unaas, er en del av VMstyret og at styrelederen Sigmund Vister er godt plassert i Sarpsborg kommune. Det arbeidende styret har gjort jobben som har vært nødvendig i en tidlig fase. Nå skal ideene som er på tegne-brettet videreutvikles og nøkkelpersoner skal på plass. – På selve konkurransedelen, både for VM og publikumsløpene, blir det hovedsakelig folk fra Østfold-klubbene. De kan jo dette, sier Per Bergerud og fortsetter: – Så kan vi tillate oss å se bredere utover når det gjelder det vi skal bygge rundt. Vi kan tenke som vi gjorde rundt skiskytter-VM. Hente ideer fra musikkfestivaler og happenings for å sikre at folk får en god opplevelse, engasjere alt fra kultursjefer til Visit Østfold. Han ser for seg et kortreist VM, lagd av østfoldinger og Østfold-bedrifter, men servert for hele verden.

SOM SÅ MANGE andre «løp Per Bergerud et o-løp på ungdomsskolen» og var borti o-idretten under militærtjenesten. Likevel vet han mer om idretten enn mannen på gata. – Hjemfylket

Buskerud er jo et o-fylke. Lokalt var orientering en stor idrett. Fra Ragnhild Teigen, til Øyvin Thon til Morten Berglia. Så hadde jo Kongsberg O-VM – i 1978, var det vel. – Et spørsmål vi pleier å stille ferskingene – hva er ekvidistanse? – Det er det som forteller om det er flatt eller bratt terreng., kommer det kjapt.

FLESBERG I BUSKERUD 16 kilometer nordover langs Numedalslågen fra Kongsberg. På jordene på Strand. Det var her hoppkarrieren startet. Fire bakker der smågutta hoppet 10-15 meter. – Hopp var det store. På barneskolen var det ikke mange av gutta som ikke hoppa. Med en far som var formann i skigruppa og tre brødre som likte å leke seg på ski, ble det mange timer på jordene. – Når far og skilaget skulle arrangere noe, var det vi gutta som måtte gå opp sporene eller preppe bakken. Vi var både løypemaskin og preppemaskin, minnes han.

DET ENE TOK det andre. Som guttehopper vant han det meste til han ble 11. Det gode miljøet holdt ham i miljøet mens han hoppet dårlig i årene til han ble 15. Så – da han bakkene ble større, løsnet det. Han fikk trene med de beste i kretsen. Leken bygget på seg til fokusert trening for å bli en bedre skihopper. Hoppkarrieren som i kortversjon kan ramses opp med to VM-gull, en VM-bronse, fire verdenscupseirer og åtte NM-gull, var igang. Høydepunktet kom i 1985 – VM i Bergiselbakken. Det var gått 11 år siden han debuterte i hoppuka som 17-åring. – VM-gullet i 85 er nok det største, sier Per Bergerud. – Prestasjonsmessig setter jeg også bronsen i samme VM, ei lita uke etterpå, veldig høyt. Det er ganske slitsomt å vinne VM-gull. Det følger med mye ståk og styr. Du skal gi så mye av deg selv at det tapper energi. Du kan ikke klage – det er jo derfor du driver, men jeg var fornøyd da jeg klarte pallen også noen dager seinere. Han har ikke glemt laggullet han vant sammen med Johan Sætre, Olav Hansson og Ole Bremset under VM i Oslo 1982. – Å vinne sammen med kameratene dine er jo noe eget, sier han. – Det beste hoppet ditt – hvor gjorde du det? Førstehoppet på 110 meter i VM-storbakken i -85 er nok noe av det beste jeg har gjort, sier han og ser opp i lufta. Tenker. – Men jeg husker godt Kuusamo, Finland samme vår. Det hadde blåst ganske sterkt i mot. Den gangen tok vi jo ned vindmåleren om det blåste litt mye. Det var avsatser i tilløpet, ikke en regulerbar bom som i dag. For ikke å få for høy fart, måtte vi henge i tau nedenfor nederste avsats. Jeg tror bakkerekorden var 120 meter – jeg hoppet 126. Du får en spesiell følelse i slik motvind fordi du går så høyt mot slutten. Jeg sto ikke av en centimeter, men gikk rett på trynet. Der var det forholdsvis flatt å lande.

 I HOPPMILJØET PÅ 80-tallet, med fargeklatter og noe urokråker var Per Bergerud stemplet som den skikkelige, den seriøse med velformulerte svar. Han hadde fått råd av NRK-legenden Arne

Scheie. – Det har sittet som klistret. Det var i Renabakken. Jeg var 16 eller 17 år og Arne Scheie hadde intervjuet meg for første gang på TV. Etterpå sa Arne til meg: ”Dette synes jeg du skal fortsette med. Oppfør deg ordentlig, svar ordentlig slik du gjorde nå. Jeg er sikker på at du får mange muligheter – da skaper du også mange muligheter.” – Og det tenkte jeg på ofte etterpå. Når du får muligheten til å svare skikkelig i beste sendetid, gir det deg god markedsføring. – Og det ga deg jobb? – Ja, det gjorde nok det. Det var våren 1985. Jeg hadde blitt verdensmester og var 28 år. Hopplandslaget hadde Forenede Forsikring som hovedsponsor. Per Ottesen var informasjonsdirektør i Forende og på den tiden også skipresident. Han kom og lurte på om jeg kunne ta en tur til Trondheim og til Royal Garden. Forenede ville inngå en sponsoravtale med hele skiforbundet, den gangen Norges største avtale. De ville gjerne ha meg med for å ta hånd om avtalen. Men det var en hake med det: Jeg måtte slutte å hoppe på ski. Det ville jeg ikke få tid til ved siden av. Jeg fikk ett døgn på å bestemme meg. – Jeg sov nok ikke mye den natta, men det tror jeg er den viktigste og beste avgjørelsen jeg har tatt. 28-åringen var forutseende. Siden han var 25 hadde han tenkt mye på utdanning, livet etter karrieren. Nå fikk han igjen for sin seriøsitet. – Jeg skulle få anledning til å ta utdanning, og de skulle betale for det. Jeg tror ikke jeg kan få takket Per Ottesen og co nok for det de gjorde for meg den gangen. For meg har det betydd alt. Selv om den aktive karrieren tok en brå slutt, ble han en del av miljøet også framover. Mannen som hadde gitt ham de gode rådene, Arne Scheie, villenemlig ha Per Bergerud med seg som ekspertkommentator i NRK-boksen. – Det var en morsom, lærerik reise, sier han om årene med NRK-legenden. Da han fikk spørsmålet om han var interessert i å lede VM2019, trengte han ikke lang betenkningstid. Noen avklaringer og litt innsikt i prosjektet, men ja-et kom raskt. – Etter VM i skiskyting var det tre mulige retninger – fortsette i idretten, gå tilbake til det private næringsliv eller jobbe som konsulent. Men selv om jeg vet dette blir mye jobb, var det så morsomt å jobbe med VM2016 at det ga mersmak, sier han. – Dette er jo det ultimate prosjektet. Det starter på minuttet som planlagt og flyttes ikke. Det er få prosjekter i det private næringsliv som kan måle seg med dette. – Hva vil eventuelt gjøre deg skuffet når VM2019 skal oppsummeres? – Det å gjennomføre det tekniske, både VM og publikumsløp, er jeg sikker på at vi får til. Det tror jeg blir et festarrangement. Det aller viktigste er at vi får god deltakelse på publikumsløpene – som igjen blir tilskuere som skaper stemning, sier VM-sjefen og fortsetter: – Det andre – som jeg ser på som utenkelig at vi ikke får til, er en barneog ungdomsaktivitet mot f. eks to klassetrinn ved alle skoler i alle Østfoldkommuner. Det er så viktig for å få med hele Østfold og å skape nyrekruttering til idretten. Dette er nok de to tingene jeg blir mest skuffet over om vi ikke får til. Så ser han på klokka. Han må gå for ikke å komme for seint til avtalen med Særforbundets Fellesorganisasjon inne på storsalen på Ullevål stadion. Punktlighet er viktig.

NOEN DAGER SEINERE. Hjemme i Blokkaveien tett ved Ullern kirke og Bestum skole, på andre sida av veien der Høyre-høvding Kåre Willoch bor, er det samboer Åse Berit Stræte som åpner døra i det hvitmalte huset. Paret som til sammen har tre voksne barn – hennes sønn og Pers to døtre, har bodd her i 10 år og nå er endelig oppussingen av kjøkkenet i avslutningsfasen. De gleder seg begge to. At det skal bli ferdig. Kanskje aller mest Per som alltid har vært en ryddig fyr. «Sikkert litt for ekstrem, ville Åse Berit sagt». Han gleder seg til å få slutt på kaoset. – Jeg ble mobbet på hopplandslaget fordi jeg brettet møkkete tøy og la det pent på ene siden i kofferten, humrer han og innrømmer at han liker å ha det ryddig rundt seg når noe skal gjøres. – Er dette en ryddighet du vil forsøke å overføre til VM-organisasjonen? – Jeg forsøker jo å påvirke, men det er ikke enkelt plutselig å gjøre voksne som ikke er ryddige, ryddige. I en jobbsituasjon kan du følge opp å påvirke slik at det jobbes systematisk og strukturert, men i en VM-organisasjon med mye frivillig arbeid handler det mest om å sørge for at folks entusiasme får utløp. En må akseptere at ting gjøres på forskjellige måter – det er deres fritid vi buker av. Når samboerparet selv har fritid går de gjerne en runde på golfbanen. Det var Åse Berit som fikk Per ut på gree-nen – nå er det nok han som helst skulle hatt mer tid med køllene. – Et handicap på 22-23 er midt på treet, men jeg koser meg. Det kan sammenliknes litt med hopping. Slaget skjer på kort tid, og konsekvensene av feil kan bli store. Per Bergerud sier «vi» når han skal fortelle hva han helst gjør i fritida. «Vi» er han og Åse Berit og «vi» trives med å gå i fjellet med utgangspunkt fra hytta vi bygde på Veggli for tre-fire år siden, forteller han. – Vi prøver stadig å gå nye steder – da er kartet viktig. I høst var vi på Eidsfjellet 1333 moh. Da kunne vi se Hallingskarvet i kritthvit snø, Gaustadtoppen, Blefjell, Norefjell – en fantastisk panoramautsikt, sier han og blar fram skrytebildene på mobilen. Sommeren tar gjerne «vi» kursen mot Europa og setter oss på sykkelsetet. – Vi har syklet fra hotell til hotell i forskjellige vinområder – Toscana, Kroatia, Slovenia – og også Cognac. I sommer blir det Algarve-kysten og Portugal.

HJEMME HOS BERGERUD/STRÆTE er det mange kvadratmeter på få kvadratmeter. Tre etasjer – og oppå det en loftstue. Det er helt øverst at storhetstida fra hoppbakken har fått plass. Åse Berit følger bekymret med når samboer Per forserer den bratte trappa med krykker og skinne for den ødelagte akillessena. Men nå sitter han der i sofaen med to blytunge ørnestatuer fra hoppuketriumfer bak seg og mimrebilder på veggene. – Her oppe er det greit at minnene står framme, sier VM-sjefen og ser bort på hyllene med tre VM-medaljer og fem kongepokaler. Medaljene og pokalene gjorde ikke Per Bergerud rik av idretten. Det var mest pokaler, tv-er, radioer – en gang fikk han ei seng. – Gullsesongen -85 var året jeg tjente klart mest, men var ikke noe premiepenger fra FIS eller arrangør den gang. Det jeg tjente kom hovedsakelig fra skifabrikken, Kneissel. I -85 satt jeg vel igjen med det som var en normal konsulentårslønn. Jeg ble ikke rik.

MEN HISTORIER OG minner ble han rik på. Det skjedde jo ting når hoppsirkuset fartet rundt. – Matti Nykänen var en fantastisk utøver, starter Per Bergerud. – Han ble tidlig tatt ut av skolen og ble kjørt hardt av trener Matti Pulli. Du mister nok noe sosialt når du bare har drevet idrett siden du var 12-13 år. Etter hvert ble det synlig. VM-sjefen tenker tilbake til Canada og Lake Placid der hoppsirkuset ofte var innom etter starten i Tunder Bay. Det var i -81 eller kanskje -82. – Kvelden før rennet var de finske lederne urolige. Er det noen som har sett Matti? – Lake P

lacid er jo en innsjø med barer og restauranter rundt. Det var bare for de finske lederne å starte barrunden. Ikke langt borte i gata fant de ham. Matti og japanske Akimoto, gode og fulle – og snakket sammen. Matti på finsk. Akimoto på japansk. Det virket som de forsto hverandre godt. – Og selvfølgelig: Dagen etter vant Matti Nykänen. – Hvor viktig er det for VM2019 at det blir norsk gull? – Som arrangør er det viktig at norske løpere er så gode at det forventes at de tar gull. Det skaper en ekstra stemning, oppmerksomhet og engasjement når nordmenn vinner på hjemmebane. Det er gull verdt for en arrangør. Det blir et mye morsommere VM enn om de ikke gjør det. – Hvem tror du kan klare det av de norske? – Du har jo han… jeg og navn da… Du har jo han Bjørn Dæhli… – ??? – Nei Bjørn… – Magne Dæhli? – Ja, Magne Dæhli ja, men så har du han bestemann. Han…? – Olav Lundanes? – Lundanes, yes. Det er vel de to jeg har merket meg på herresida som er gode nå. – På kvinnesida er jeg litt mer utrygg. Jeg har ikke hatt tid til å sette meg så mye inn i det ennå. Men det skal jeg nok fort gjøre. Jeg får snakke litt med Marianne Riddervold Kars som sitter i styret. Hun har nok bra oversikt.

PER BERGERUD

Født: 28.6 1956
Siden 1985 har han flere år i
forsikringsbransjen i ulike roller,
markedsirektør i Sparebank 1, adm dir
i Proffice bemanningsbyrå, adm.dir
for VM2016 skiskyting.
I tillegg en rekke styreverv i
næringslivet.
Sjef for VM2019 i Østfold
Meritter hopp

Bakgrunn
Sivilstand
Samboer med Åse Berit Stræte
Til sammen har de tre voksne barn
– Åse Berit har en sønn
– Per har to døtre

VM-gull stor bakke 1985
VM-bronse liten bakke 1985
VM-gull laghopp 1982
Fire verdenscupseirer
Åtte NM-gull, fem kongepokaler
Holmenkollvinner 1979

FEM KJAPPE

1. Hva leser du helst på senga?
2. Hvem ser du mest opp til?
3. Hvem ville du helst ha invitert på middag?
4. Hva skulle du selv ha servert under middagen?
5. Hvilken hobby skulle du helst ha brukt mer tid på?
– Hvis jeg leser, så leser jeg helst Jo Nesbø. Så har jeg blitt veldig fasinert av idrettshistorikeren Thor Gotaas. Han leser jeg to bøker av nå, og han er i gang med en hopphistoriebok som kommer til høsten. Vi er to som hjelper ham litt på vei. Det blir spennende.
– Oj, det var et vanskelig spørsmål…. Enten er det samboer Åse Berit eller så må det bli det kongen.
– Jeg har en favorittperson innen musikken. Annie Lennox. Hun er fortsatt nesten like populær som på 80-tallet. Jeg er ikke veldig kunnskapsrik innen feltet, men akkurat henne har jeg veldig sans for.
– Det er ingenting som er bedre enn elg indrefilet. Vi kjøper en andel av et ungdyr hvert år. Åse Berit og to venninner tar seg av slaktingen og delingen. Til elgen må det være en kraftig god saus med litt rødvin
i. Og litt rotgrønnsaker. Jeg tror mandelpoteter hører med. Noen mer trengs ikke. Jo, forresten: Tyttebær må vi ha med. Og en kraftig god rødvin. Da er livet verd å leve.
– Det må være golf – for å bli en stabil spiller. Ellers er jeg blitt en kløpper med motorsag. Jeg har fått lov av grunneier til å ta noen trær foran hytta for å åpne mot vannet 70 meter unna. Det er moro å holde på med.