Rebård, sa du? Det er kart og orientering, det

Unn Rebård har karbonadesmørbrød på gang i det vi svipper innom Steinsholtveien, men mannen Leif O. vil gjerne vise oss både hagen og 2. etasjen før vi setter tennene i godsakene.

Det forstår vi godt.

Det er en prakteiendom vi har kommet til på en liten bergknaus noen kilometer nord for Sandefjord. Og i 2. etasjen – det gamle arbeidsrommet – finner vi vegger dekorert med kart fra golv til tak, gamle kartpermer sirlig dandert i hyller bak noen skyvedører samt en mengde remedier som oser av O-historie.

Fullt av ungdommer

– Nå må dere komme og få dere litt mat, låter det fra stua i 1. etasjen.

– Her var huset ofte besøkt av ungdommer som lærte orientering og karttegning da jeg vokste opp sammen med min søster, erindrer Tiri Rebård.

Sammen med ektemannen Trond og datteren Gjendine har hun tatt turen fra sentrum for å besøke foreldrene, mimre om farens livsverk og måle tempen på o-idretten i Sandefjord i dag.

– Far husker ikke alt like godt lenger. Men han har gledet seg til dette, å få besøk og prate om gamledager. Det har han sett fram til, sier datteren Tiri.

Husker godt gjør imidlertid Roar Åsheim. Han var en av mange ungdommer som «gikk i lære» hos Leif O. Rebård i Sandefjord på 1960-tallet. Siden 1974 har han bodd i Søndre Land, men har opprettholdt en viss kontakt med sin læremester.

Mentor

– Leif var min mentor. Det var han som introduserte meg for o-sporten, først og fremst fordi jeg var så heldig at jeg gikk på Helgerød skole. Det var et steinkast unna der Leif og Unn bodde. Han jobbet som lærer på skolen og lagde ferdig et kart der i 1961. Året før hadde han laget kartet som ble brukt da Store Bergan arrangerte NM i Kodal. Det ble sett på som et pionerkart – forut for sin tid, forteller Åsheim.

Han husker spesielt en episode da de skulle ha orientering i «gymmen».

– Leif kom inn med et helt klassesett med kompass, tømte det i søppelkassa og ba oss heller lære å lese kartet.

Ifølge Åsheim var det også Leif O. Rebård som innførte begrepet ledelinjer i o-opplæringen, han utarbeidet instruksjon materiell i sin tid som medlem i NOFs instruksjonskomite. I tillegg lagde han også o-spill – populære for en mannsalder siden.

– Hjemmet til Leif og Unn var ofte et samlingssted for alle oss som begynte med orientering på 1960-tallet. Iblant overnattet vi der da Leif arrangerte treningssamlinger, erindrer Roar Åsheim.

Kvalitetskart

På 1970-tallet sluttet Leif O. Rebård som lærer for å vie all sin tid til kartproduksjon. Rebård O-kartservice A/S så dagens lys. Alle som løp Sørlandsgaloppen i dens storhetstid, husker Rebård-kartene. Det var en merkevare – kvalitetskart.

– Marum-kartet fra 1953 var det første jeg lagde. Det var i målestokk 1 : 25 000 med 10 meter ekvidistanse. Det var ingen farger på kartet, som likevel ble godt mottatt. Jeg tegnet også skolekart til Helgerød skole før NM-kartet i 1960. Da var jeg 22 år, forteller Leif O. Rebård.

Både han og broren Per Rebård dro også med seg mange ungdommer til skogs for å tegne kart. En sommerdag i 1998 banket også en ung litauer på døra i Steinsholtveien.

– Jeg fikk sommerjobb av Leif og tror jeg var der i seks uker den første sommeren. Så kom jeg igjen nesten hvert år fram til 2006, forteller Marius Baginskas.

Siden da har han vært bosatt med familie i Sandefj ord, men husker med glede tilbake på årene der han reiste rundt sammen med Leif for å synfare kart.

Som et familiemedlem

– Iblant kunne vi være flere. Det var avhengig av hvor omfattende arbeidet var, forteller han.

Fortsatt har han god kontakt med familien Rebård.

– Jeg hadde utrolig flaks som traff så gode mennesker. De er som foreldre og søsken for meg. Jeg har feiret både jul og bursdager med familien Rebård, fastslår litaueren.

– Ja, Marius er som et familiemedlem. En litt slik «sønn i huset», forteller Tiri.

Både hun og søsteren Sidsel ble flasket opp på orientering og treningsløp fra de var små. To venninner i gata ble også med. Kari Christiansen – seinere landslagsløper i orientering – og en del andre jenter var også allerede i gang i klubben.

– Vi hadde i det hele tatt et stort jentemiljø her den gang, og vi gjorde det veldig bra i mange stafetter, erindrer hun.

Rike tradisjoner

I 1990 traff hun ektemannen Trond, selvfølgelig på et o-løp. I dag har de fire barn, Oskar, Åsne, Una og Gjendine. Bare sistnevnte er aktiv i dag.

– Oskar var med til han var 15 år, de midterste jentene bare da de var småjenter, forteller Tiri.

Ektemannen Trond Gjelstad har imidlertid lang fartstid i o-skogen.

– Hele familien begynte med orientering da jeg var 12 år. Det var mor som meldte oss på et nybegynnerkurs hjemme i Kodal i 1980, forteller han.

Trond har også 8-10 års fartstid i kretsstyret, Tiri har hatt diverse verv mens søsteren Sidsel satt som leder i Suldal o-lag i tre år inntil hun ga seg i vår. Også hun har fire barn, men ingen som deltar i orientering.

Som aktiv er det derfor bare Gjendine som fører de rike familietradisjonene videre. Også hun har vært med på løp siden hun var knøttlita. I fjor fikk hun to 8.- og en 9. plass i junior-NM, året før bronse under sprinten i Hovedløpet på Tynset. Nå er hun klar for sitt andre år som junior.

Ingen resultatmål

– Jeg har ingen resultatmål, bare et mål om å bli bedre. Vi har et veldig bra miljø i kretsen, og det tror jeg har bidratt til at mange på min alder fortsatt er med, sier hun.

Gjendine trener også friidrett i Runar og deltar årlig på et par baneløp, gateløp og terrengløp. Men da sprintstafetten ble arrangert i Haugesund i fjor høst, måtte også mor Tiri trå til.

– Gjendine skulle løpe sammen med Trond, Ingrid Mobråthen og Cornelius Bjørk. Da sistnevnte måtte melde forfall, måtte jeg steppe inn på laget. Vi ble nest sist, så jeg håper hun kan løpe med noen andre i årene framover, humrer Tiri Rebård.